Post nr. 1, kisgruve i Fagerlia

Kisgruva ligger like ovenfor Strandlinjen, nord for skiltet til «Langdalen». Malmen består av svovelkis, kobberholdig svovelkis og magnetitt. Den er én av flere gruver/skjerp i Fagerlia. I en rapport skrevet av H.H. Smith i 1905 fremgår det at det finnes fem gruver/skjerp i Fagerlia-området med økonomisk potensiale. I rapporten anbefales det å bygge en 800 m lang taubane ned til Ilsvika for transport av malm. Taubanen ble det imidlertid ingenting av. Det er usikkert når og hvor mange ganger gruva ble mutet, men gruvedrifta skal angivelig ha forløpt seg i perioden 1868-1906. En liten kuriositet er at kjøpmann Hans Hagerup allerede på midten av 1700-tallet skal ha forsøkt seg på smelting av kobbermalm fra Ilaberga og Fagerlia, men virksomheten ble ikke spesielt vellykket.

Post nr. 4, Holstvolden Grube

Gruva ligger langs bekken som renner fra Stortjønna til Holstdammen. Gruva har en 8-10 med lang stoll (vannrett gruvegang). Forekomsten består av sulfidmalm, blant annet svovelkis, magnetkis og kobberkis. Svikt i leveranser av vulkansk svovel fra Sicilia førte til stor etterspørsel av svovelkis fra svovelsyrefabrikker i England på begynnelsen av 1860-tallet. Som følge av dette spredte skjerpeaktiviteten i Bymarka seg som ild i tørt gress. Holstvolden Grube skal ha blitt mutet i flere omganger. Det skal visstnok ha vært forsøkt å anlegge en vei til gruva. Stor vannføring om våren i bekken satte imidlertid en effektiv stopper for denne planen.

Josef Holstvolden (avdød), tidl. gårdseier ved Holstvollen, fortalte i et intervju om flere «skjerpere» som lette etter malm i området rundt gården. Som guttunge skal han ha husket en svenske med navn Dahlöff, en liten mann med rødt skjegg. Svensken bodde til vanlig i byen, men tilbragte flere dager i strekk oppe i marka. Han ble observert flere ganger gående forbi gården med diverse bergverksutstyr i ei trillebår. I perioden 1860-1930 skal det ha blitt utstedt hele 28 mutingsbrev (gruvetillatelser) i Trolla-Holstvollenområdet.

Post nr. 25, skjerp ved Baklia

Skjerpet ligger i Baklia, sørøst for Bakliåsen. Det skal ha blitt skjerpet (gravd ut) jernmalm med magnetitt og jernholdig kvarts (blåkvarts). Skjerpingen ble utført i dagen, det vil si ikke-underjordisk drift. Magnetitten er magnetisk, noe som kan gi utslag på o-kompasset. Mineralene azuritt og malakitt indikerer kis med kobber.

Post nr. 26, Gamle Grube

Gruva ligger på vestsiden av Blyberget med gruveåpning vendt mot Theisendammen. Til tross for navnet «Blyberget», består malmen av svovelkis og ikke bly. Grønnfarget malakitt på gruveveggene tyder på at svovelkisen inneholder noe kobber. Det er også 1-2 dm tykke bånd med jernholdig kvarts (blåkvarts). Eldste utstedte mutingsbrev (gruvetillatelse) er fra 1866 etter anmelding (søknad) av smeden Sivert A. Dahl. Bergverksdrifta lot riktig nok vente på seg da den såkalte «skjærpefeberen» i Bymarka avtok i perioden 1866-70 som følge av mange mislykkede forsøk på å drive ut malm og fallende priser på svovelkis. Det ble utstedt tre nye mutingsbrev i årene 1874, 1878 og 1884. I mutingsbrevet fra 1978 omtales gruva som «Gamle Grube». I 1884 kalles den samme gruva «Kobbergrube». Svovelkisgruva ble primært drevet av Trondhjems mekaniske Værksted.

Post nr. 31, Skylark B

Skylark B var kodenavnet til en radiosender i Norge som opererte under andre verdenskrig. Radiosenderen lå like sør for Stadsheia i Bynesmarka. Stedet lå tett innunder en bergvegg og antennen var festet i et grantre. Plasseringen ved bergveggen hindret signalene i å nå fram til Trondheim, mens det var fri sikt sørvestover. Et problem var at senderen var laget for kraftledninger med 220 volt, mens strømnettet i Trondheim hadde 150 volt. Løsningen ble å koble senderen til akkumulatorer, som i hemmelighet ble ladet opp i byen og båret til stedet der stasjonen lå.

Radiosenderen var en av landets første SIS-stasjoner, det vil si radiostasjoner utviklet av den britiske etterretningstjenesten «Secret Intelligent Service», kjent som MI6. Skylark B sendte jevnlig opplysninger til britene om tyske troppebevegelser og flåtebevegelser i Trøndelag-området. Særlig informasjon om slagskipet Bismarck var av stor interesse. Etter kort tid fikk Skylark B-gruppen også i oppdrag om å skaffe opplysninger om tungtvannsproduksjonen på Rjukan.

Det finnes i dag en minnesplakett på stedet der radiosenderen var stasjonert. På plaketten står: «Til minne om fem NTH-studenter som under 2. verdenskrig sendte livsviktige radiomeldinger til England fra dette stedet. […]». Telegrafister ved stasjonen var NTH-studentene Haakon Sørbye, Bjørn Arnold Rørholt, Einar Johansen, Baard Gunnar Hjelde og Olav Skeie.

Senderen hadde kontakt med England fra januar 1941 før den i august samme år ble peilet av tyskerne. Avsløringen førte blant annet til at Baard Gunnar Hjelde ble arrestert av Gestapo. Den var operativ også etter arrestasjonen for å hindre at plutselig taushet skulle bevise at Hjelde hadde en sentral rolle. Radiosenderen ble senere flyttet til et sted i nærheten av Jonsvatnet. September 1941 ble stedet der senderen hadde vært utplassert funnet av tyskerne. Flere av Skylark B-gruppens medlemmer og støttespillere ble arrestert og sendt til tyske konsentrasjonsleirer, mens noen greide å flykte over grensen til Sverige. Totalt fem personer med tilknytning til Skylark B døde i konsentrasjonsleirene.

Post nr. 40, Buråsen batteri

Langs Hallsetaunvegen, sørøst for Buråsen, ligger restene av et tidligere luftvernbatteri. Grunnen hvor restene av batteriet ligger ble bygslet bort til Forsvaret (LVAT-avdelingen) i 1954. Selve batteriet ble etablert etter at Warszawapakten invaderte Ungarn i 1956. Med invasjonen av Ungarn var det en reell frykt for at krigen skulle spre seg og involvere NATOs medlemsland. I tillegg hadde, og har, Trondheimsfjorden en militærstrategisk betydning med tanke på landsetting av allierte styrker. Leieavgiften for 17 dekar grunn til kanonstilling ved Buråsen var 36 kroner pr. dekar pr. år. Luftforsvaret sa opp avtalen i 1961 og batteriet ble lagt ned som følge av en mer avklart sikkerhetspolitisk situasjon.

Kilder:

TAGF (1995). Bymarka: Geologi og gruvedrift i byens utmark. Trondheim: Bergvesenet
Christiansen, P. R. et al. (2006). Fra takmark til byens grønne lunge. Trondheim: Tapir Akademisk Forlag
Brox, K. H. (2011). På tur i Bymarka. Trondheim: Tapir Akademisk Forlag
Trondheim.no (u.d.). Skylark-B. Hentet fra: https://www.trondheim.no/ut-pa-tur/skylark-b/
Infoskriv ved batteriet, Byåsen bygdeallmenning.
Aspaas, K. (1991). Byåsen bygdeallmenning gjennom 300 år. Trondheim: BJÆRUM Trykkeri AS

Eirik Lundteigen Aune, 2023